Av Arne Pedersen
En fisker kjøpte en sjark på 13 meter. Båten med kvotene kostet over 60 millioner kroner. Båten med kvotene ble ganske umiddelbart lagt ut for salg til 63 millioner kroner. Salgsbeløpet skulle dekke gjelden til fartøyet og til kjøpte kvoter, og med halvparten knyttet til hver av gjeldsobjektene. En drøm ble til et konkursbo.
En rentebærende gjeld på 63 millioner kroner innebar på investeringspunktet rentekostnader på rundt 3 millioner kroner. Det betyr at med dagens pris på torsk til fisker må det fanges 100 tonn torsk bare for å klare renteutgiftene.
Grunnkvoten på torsk til en 13-metring var på konkurstidspunktet 63 tonn. I dag er den på knapt 40 tonn og den vil til neste år bli enda mindre. Dette er strukturpolitikkens pris. Vardøværingene deltar ikke i denne galskapen – fornuftig nok.
Nå har heller ikke strukturfartøyene nok fisk. Det de mangler kan bare hentes gratis fra åpen gruppe ved å gi gruppen enda mindre. På debattsiden i avisa KystogFjord fremstilles vardøværingene som lite fremsynt. Med det forstås at Vardø har seg selv å takke, og at man like godt kan ta siste rest av fisk fra den åpne gruppa. Det er uverdig.
Struktur ordningen ble iverksatt for 20 år siden. Dagens vardøfiskere har brukt den riktige økonomiske og forsvarlige vei inn i fiskeryrket ved å benytte åpen gruppe. Ingen fiskere verken i Vardø eller i Finnmark ellers, skal bære noe ansvar for salget av fiskekvoter ut av fylket som gårsdagens fangstmenn har foretatt.
Del innlegget på: