Kommentar av Arne Pedersen, Tideligere leder av Norges Kystfiskarlag
“De havgående havfiskefartøyene er viktige for å utnytte fiskeslag som lever lenger ute i havet. Videre sikrer de leveranser av råstoff til fiskeindustrien noe som er særlig viktig i perioder med lite fisk langs Norskekysten.” Dette er formuleringen i Senterpartiet sitt fiskeripolitiske program. SP er langt ifra alene om å bruke denne retorikken og som argument for en såkalt differensiert fiskeflåte.
Hva partiene mener med en differensiert fiskeflåte og hva den skal tjene blir sjelden konkretisert. Det blir som regel argumentert for differensiert fiskeflåte når man skal forklare sitt standpunkt om kvoteoverføring fra kystflåten og til havfiskefartøy over 28 meter.
Nei, man snakker ikke om differensiering når kvotene skal tilføres tilbake til kystflåten og slik sikre arbeid og inntekt til dem som har valgt å leve sine liv inne ved fjorden og ute ved kysten og selv om det er høyst betimelig.
Og hva er det konkrete innholdet i programerklæringen; “Videre sikrer de (den differensierte flåte) leveranser av råstoff til fiskeindustrien noe som er særlig viktig i perioder med lite fisk langs Norskekysten.”
Den såkalte differensierte fiskeflåten har i de senere årene ikke sikret fisk fanget langt ute fra kysten til norsk fiskeindustri – snarere tvert om!
Det er stort sett bare trålerne og de store autolinebåtene, som fisker lenger ute i havet. Disse båtene fryser alt om bord og leverer fangstene til fryseriene, som sender fisken ut av landet for videreforedling.
Havgående kystfartøy over 28 meter fisker ikke ute i havet med snurrevadtrål. Denne flåten fisker kun kystnært og ofte nærmere land enn det sjarken gjør. Snurrevadtrål er ikke egnet redskap på trålfeltene ute i Barentshavet og brukes derfor heller ikke der ute.
Snurrevadfiske er imidlertid svært effektivt inne ved land og i gytefeltene til torsken og annen fisk og når den kommer inn til kysten for å gyte.
Det er likedan med lodda. Først når lodda setter kursen fra Barentshavet til Finnmarkskysten for å gyte, er det at man fangster på den. Utenom gyteperioden er det ikke mulig å fangste lodda med havgående notfartøy.
Det som skjer er at formuleringene i forkant av de konkrete punktene i politikkutformingen nesten alltid slår i hjel tiltakene og fører til en politikk i alle retninger, men som regel fra kyst- til havfiskeflåte.
Leveringsplikten til trålerne hevdes å ikke fungere og at man derfor må finne på ny lovgivning. Hva er det som ikke fungerer? Jo, det er at myndighetene ikke har påsett at lovene blir fulgt slik som de var ment å virke. Nå har Riksrevisjonen forklart at det er et stort gap mellom lovens intensjon og forvaltet fiskeripolitikk.
Det er heller ikke slik at trålermannskapene og dens redere vil bli, som fattigfolk å regne dersom trålerne må selge sin fangst fersk og ubearbeid til norske landanlegg. Alt vi har av kystfiskere selger sine fangster fersk til norske landanlegg og de lever meget godt av det sammen med sine familier.
Del innlegget på: