Av Bjørn Willumsen, styremedlem Tromsøya Arbeiderlag.
En av hovedårsakene til at Arbeiderpartiet sliter i Nord Norge er partiets rolle i det ranet som mange fiskerisamfunn har blitt utsatt for de siste 25 årene. Markedskreftenes herjinger i våre nordligste fylker er en stygg historie. Ap har stilt seg bak en nyliberal politikk som har tillatt at de leveringspliktige kvotene som skulle gi helårige arbeidsplasser i nordnorske byer og fiskevær ble raidet og ranet av mektige kapitalkrefter.
Samtidig har kvoteprisene blitt så høye at den lokale rekrutteringen til fiskeryrket nærmest er blokkert. Sammen med Høyre og Frp står Arbeiderpartiet ansvarlig for en politikk som medfører at Lerøy/Havfisk og Nergård pr i dag sender 90 % av den leveringspliktige fisken frosset og ubearbeidet rett ut av landet via frysehotellene i Tromsø, Båtsfjord og Ålesund. I alt 75.000 tonn i året.
Dette er torsk, sei og hyse som hører hjemme i følgende kommuner: Melbu. Stamsund. Værøy. Bø. Senja. Skjervøy. Årviksand. Hasvik. Hammerfest. Honningsvåg. Kjøllefjord. Mehamn. Berlevåg. Båtsfjord.
I 2017 foreslo fiskeriminister Per Sandberg avvikling av pliktsystemet. Ranet skulle fullføres. Etter et ramaskrik langs kysten, kystopprør i Vardø og stor motstand fra samtlige opposisjonspartier ble regjeringen tvunget til å trekke forslaget. AP sin fiskeripolitiske talsperson Cecilie Myrseth var blant de som frontet motstanden mot Sandberg sitt forslag. Etter Helga Pedersens knefall for Røkke og Nergård, og etter Lisbeth Berg-Hansens aksept av at Røkke kunne skille ut plikttrålerne i et eget selskap og stikke av fra leveringspliktene, så var dette nye og svært positive toner fra AP.
Det var overfylt da fiskeriminister Per Sandberg, Frp, kom til Vardø i mai 2017. Foto: Dan Tore Jørgensen. Les mer på kystopproret.no
Riksrevisjonen kom i fjor med ramsalt kritikk av fiskeripolitikken de siste tiårene. I den etterfølgende debatten om kvotemeldingen var Myrseth en del av en samlet opposisjon som kritiserte regjeringens fiskeripolitikk og krevde mer til kystflåten. Men gjennom retorikken til Myrseth var det veldig vanskelig å skimte noen konkrete forslag til endringer av den nyliberale fiskeripolitikken som AP har et stort medansvar for.
I forslaget til nytt partiprogram som skal behandles på AP-landsmøtet i helga, så endres ikke fordelingen av kvoter mellom trålerflåten og kystflåten, også kalt trålstigen. Sjøl om kystfisket er mer bærekraftig og vil medføre økt verdiskapning og bosetting her nord. Det er positivt at AP-programmet nå støtter forslaget fra ordførere langs kysten om ei bonus-ordning for de trålerne som leverer ferskfisk til bearbeiding på land. De øvrige forslagene fra kyst-ordførerne får ikke støtte fra AP. Heller ikke Ulltveit-Mo utvalgets flertalls-innstilling om grunnrentebeskatning av superprofitten i oppdrettsnæringa er nevnt i Ap-programmet.
Under overskrifta «En sterk stemme fra nord» lanserte politisk redaktør Skjalg Fjellheim nylig Myrseth som fiskeriminister i ei rød-grønn regjering. Han omtaler henne som en av de sterkeste nordnorske ministerkandidatene fra AP: «Der har hun fått en uriaspost som fiskeripolitisk talsperson. Det er kanskje ikke alle unge kvinner som frivillig ville gitt seg i kast med et mannsdominert saksområde. Men Myrseth er ikke den som gir seg, eller lar seg pille på nesen i møtet med det som noen ganger framstår som gubberop og gammelmannstanker.» Sitat slutt.
Redaktøren tråkker her skikkelig i salaten. Han gjentar den lokale AP-elitens svært usaklige angrep på Torbjørn Trondsen og Arne Luther fra i fjor. Disse to partiveteranene nyter stor respekt i hele landsdelen for sin seige kamp for kystens folk. Når redaktøren på nytt tar i bruk den slags håpløs retorikk i en fiskeripolitisk debatt så gjør han Cecilie Myrseth en bjørnetjeneste. For kravene fra Trondsen og Luther om en ny fiskeripolitikk får stadig større oppslutning.
Arne Luther og Torbjørn Trondsen fra Kystens Tankesmie AS kritiserte Myrseth for utspill om pliktkvotene.
På lokalsamfunnsforeningens årskonferanse på Gardermoen i januar tok Tana-ordfører Helga Pedersen et generaloppgjør med fiskeripolitikken de siste 20 årene, inkl den tida ho sjøl satt som fiskeriminister. Pedersen krever nå endring av trålstigen og økt satsing på kystflåten.
Finnmark AP krever at de leveringspliktige fiskekvotene må tilbakeføres til de kommunene de tilhører. Finnmark Ap støtter forslagene fra ordførerne i pliktkommunene og krever at dersom ikke trålerne oppfyller intensjonene i pliktsystemet må kvotene overføres til kystflåten. Finnmark AP gir trålerne en frist på 2-3 år.
Et stort flertall på fylkestinget i Troms og Finnmark har vedtatt å stille seg bak forslagene fra ordførerne langs kysten. Kun regjeringspartiene og Frp stemte mot.
Senterpartiet, med partileder Trygve Slagsvold Vedum i spissen, overleverte i forrige uke et sterkt representantforslag til Stortinget: «Enten må fisken fra de leveringspliktige trålerne leveres til bearbeiding på land, eller så må disse trålerne, om dette ikke skjer innen to år, gi fra seg pliktkvotene som da blir overført til kystflåten.». Etter modell fra Island foreslår SP også et kvotetrekk på 20 % for de trålerne som leverer ubearbeidet fisk direkte til utlandet.
Rødt krever i likhet med SP kvotetrekk etter Islandsk modell for de trålerne som leverer ubearbeidet fisk direkte til utlandet. Rødt krever også kvotetrekk for oppdrettslaks som slaktes om bord på fartøyer som leverer direkte til utlandet.
SV vil tilbakeføre torsketrålkonsesjonene med leveringsplikt og bearbeidingsplikt til kystsamfunnene. Partiet vil utvide og styrke kystfiskekvoten.
Fram mot stortingsvalget er det et folkekrav fra nord at de leveringspliktige trålkvotene skal tilbake til de kystsamfunnene de tilhører. Hvor står AP-ledelsen i dette spørsmålet?
Tilbakeblikk fra Gjenreis Kystnorge:
Opptak gjort i forbindelse med behandlinga av Kvotemeldinga 16. apr. 2020. Hermann K. K. Hansen og Bjørn Willumsen.
Del innlegget på: